Yes we can! Folkehøgskolen i Obama-tider
Posted on | april 17, 2009 | No Comments
Denne artikkelen ble først publisert i “Kristen Folkehøgskole” i februar 2009
Hvordan hadde folkehøgskolen sett ut hvis en tegnet den ut som et kart? Jeg vet ikke hvorfor denne tanken slo meg, men jeg fant fort ut at det måtte bli en øynasjon, et lappeteppe av mindre og større øyer spredd ut over et ganske stort landskap.
Noen av øyene har få innbyggere, andre bor tettere. På noen av øyene er befolkningen nokså ensartet, andre steder er det en mer sammensatt gjeng med folk med forskjellig bakgrunn, alder og historie.
Øyene er sammenbundet av ferger som går en sjelden gang og med rektor som eneste passasjer. Resten av befolkningen lever på øyene våre uten større vilje eller ønske om å utforske de andre øyene.
Samtidig stiger havet, og i god klimatiderånd trues noen av øyene. Andre øyboere elver i en form for selvtilfredshet, og har ikke så mye annet for øye enn å sikre at beboerne har det bra og at de har en jobb å gå til hver dag.
Ganske langt sør i arkipelet, i et område med ganske tette forbindelser og med kort avstand mellom øyene ligger også selve hovedøya der der de sentrale myndighetene holder til og arbeider for å legge til rette for gode rammer for øynasjonen. Pussig nok er hovedstaden delt i to administrasjoner som har delt øyene seg i mellom – ikke geografisk, men etter andre kriterier, selv om begge arbeider med samme sak. Heldigvis er de to på bølgelengde, og samles til jevnlige drøftingsmøter.
Sentraladministrasjonen(e) prøver så godt de kan å iverta kontakten med de enkelte øyene, men det blir gjerne med gode forsøk. Øyfolket lever sine enkle liv og har nok med å klare seg selv i en mer eller mindre travel hverdag.
Likevel; det er en godhjertet nasjon med mennesker som vil vel, men stort sett så lever sine enkle liv på hver sin holme – opptatt av de samme tankene og ideene, men ingen andre å dele tankene sine med.
No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main;
skrev den britiske dikteren John Donne i 1624. Han ville visstnok beskrive øynasjonen Storbrittania i forhold til det store kontinentet, et lite spart til en nasjon som
—-
Vi lever i Obama-tider. Presidentskiftet er nettopp gjennomført, og allerede første uken er Guantanamo-basen vedtatt stengt, grep tatt i klimapolitikken, og vedtak om reduksjon av antall amerikanske soldater i Irak.
Obama vant valget på en bølge av entusiasme fra nye velgergrupper, klarte å fange opp ungdommen og minoritetsgrupper, nettfolket og de som var lei av åtte år med Bush.
Forventningens sus om nye tider og budskapet om at forandring er mulig brøt barrierer.
Men hva har Obama med folkehøgskolen å gjøre?
Jeg tror det kan summeres opp i to ord: Visjoner og metoder.
Visjoner er til for å vise hvilken retning vi skal gå og hvilke mål vi skal ha. Visjoner må også komme et sted fra.
De sier at forandringer kommer nedenfra. Men for at slike forandringer skal komme, må det legges tilrette for det. Man må få lyst til å tenke ut over sin egen hverdag, utfordring til å tenke større om det man driver med til daglig.
Vi kan samles og se at vi eksisterer! 30 kristne folkehøgskoler, 200 kristne folkehøgskolelærere. Hvem har sagt at vi må ha våre planleggingsdager hver for oss? Har ikke rektor styringsrett over vår tid og kan legge til rette for i hvertfall hvert tredje år for at vi alle sammen må møtes fire dager i mai? Vi kan lage et sted der tusen blomster blomstrer – for kanskje å bruke en litt betent billedbruk. Det kan komme store visjoner og mye god hverdagsvirksomhet ut av slike møter.
Metode: Vi kan leve i den daglige utfordringen og hente inspirasjon og gode tanker for hverandre. Vi har prøvd å gjøre det gjennom Internasjonalt utvalg. Mange spennende ting har kommet ut fra det. Hvorfor ikke bruke den samme metoden som Obama og hans mennesker – de samme metodene som våre metoder suger til seg? Sosiale nettverk, blogger, digital kommunikasjon. Det er sånn verden er i dag, og det er sånn bånd styrkes.
Det er ikke sikkert den lille øynasjonen vår har så lyst på forandring. Men verden rundt oss forandrer seg, og vi må henge med. Derfor ser jeg for meg at båndene mellom øyene våre styrkes, at sambandet blir bedre, at vi treffes oftere, at vi i større grad drar lasset sammen.
Barak Obamas utfordring var: Yes we can! Jeg tror folkehøgskolen kan svare med et tydelig «Ja, vi vil!» Så dere som styrer skuta: Tving oss på banen! Legg til rette for at vi møtes. Og dere som pusler på ver sin øy: Søk dere ut og kom sammen.
No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main;
Illustrasjon: Et mulig kart over en øynasjon med billedtekst: Er det slik folkehøgskolelandskapet ser ut?
Comments
Leave a Reply