Tre år, et helt liv…
Posted on | juli 13, 2009 | No Comments
Jeg sitter og tenker. På hvordan livet mitt ville sett ut uten folkehøgskolen. Hvordan dagene ville gått, om jeg ikke hadde oppdaget at jeg ville gå på folkehøgskole. Hva jeg hadde gjort i dag. En ting er ihvertfall sikkert…jeg ville ikke sittet her jeg sitter nå.
For å starte det hele med å virke litt ovenpå og ekkel, så har jeg på ett eller annet vis fått 509 venner på Facebook. Jeg liker å fortelle at jeg kunne ha drukket kaffe med dem alle samme…ikke samtidig såklart, men et par av gangen, uten tvil.
Litt matte:
230 av disse vennene, er direkte resultat av folkehøgskolen. I tillegg har jeg 33 venner, som jeg aldri ville møtt, om jeg ikke hadde gått på folkehøgskole, og fått de vennene jeg fikk da jeg gikk der. Videre har jeg 57 venner, som jeg fikk da jeg oppdaget at jeg kunne gjøre hva jeg ville…som en direkte følge av folkehøgskole-året. Tilsammen utgjør dette 320 venner…det vil si at det er 198 mennesker igjen. Før jeg besøkte folkehøgskolen der min tremenning gikk, i november 2001, hadde jeg i underkant av 200 venner…det inkluderer klassekamerater fra barneskolen og opp til videregående (ikke alle går under “venn”, mange av disse er mer bekjente…), samt jentene i stallen. Min omgangskrets…og per i dag, tror jeg ikke det er mer enn fem-seks av stalljentene og skolekompisene som ikke er på Facebook (skremmende nok).
Prosentmessig vil det si at omtrent 62% av vennene jeg har på facebook, er direkte resultat av folkehøgskolen. Eller av den ene helgen i november 2001, om du vil.
———
Folkehøgskolen forandret livet mitt så drastisk, at det er verdt å fortelle om. Noen ganger tenker jeg på det, og kan ikke fatte at det mennesket som flyttet inn på internatet i september 2002, er meg.
Før folkehøgskolen; lite å snakke om. Jeg var i stallen, og på skolen. Pliktoppfyllende. Veldig. Sosialt liv…lik null! Noen gode venner…såklart, det har man alle, men utover det, så var jeg bare i stallen. Lite mål og mening, og ingen egentlig formening om hva jeg ville at fremtiden skulle bringe.
…helt til den helgen i november. Jeg fikk fri fra jobb for å besøke tremenningen i Stavanger. Jeg tror det var meningen jeg skulle dra dit, for egentlig var jeg aldri veldig impulsiv av meg. Men denne gangen, føltes det riktig..og ikke minst viktig!
Helgen varte fra fredag til tirsdag. Jeg ville aldri reise derfra. Elever, lærere og hele atmosfæren, var så imøtekommende, at jeg ville være der for all fremtid. Aller helst fra da av. Men jeg fro hjem, søkte på folkehøgskole, og gjorde meg ferdig med den jobben jeg hadde der. Sluttet med hest, og gledet meg.
September kom etterlengtet, og jeg har ALDRI følt meg så alene, forlatt og liten noengang, som jeg gjorde…de første 20 minuttene på skolen. Etter det, skulle det vise seg at en tilværelse der jeg fikk muligheten til å begynne på nytt, skulle gjøre underverker for meg.
Jeg var ikke lenger kjip. Jeg var en av gjengen. En ny følelse, og en følelse jeg fant meg godt til rette med. Det var merkelig å kjenne på, og ikke minst fantastisk å sovne om natten, og våkne klar for en ny dag, uten å egentlig ha sovet mer enn tre-fire timer.
Skal ikke påstå at året var intrigefritt. Med 150 elever under samme tak, som ser hverandre 18-20 timer i døgnet, blir det aldri helt avslappet og bare koseli, men fantastisk er det, å kjenne hvor mye man lever, hvor mye man kan klare, og hvor lite man trenger å sove for å fungere, bare man har gode venner rundt seg.
I løpet av året, ble jeg “presset” (my av meg selv, men og av folk rundt meg) til å gjøre endel ting jeg aldri hadde trodd at jeg kunne klare. Jeg sto på en scene, iført sixpence-lue og ukulele, og sang “so ro lillemann” foran 300 barnehageunger. Jeg gikk “moteshow” sammen med klassen min, i egensydde kreasjoner, som jeg faktisk brukte resten av året også. Jeg var med og sang og satte opp Les Miserablés sammen med musikklassen. Jeg gjorde rett og slett ting, jeg aldri hadde turt å drømme om før. Fantastisk følelse, som absolutt anbefales!
Jeg ble på folkehøgskolen i til sammen tre år. Jeg var miljøarbeider i to år etter at jeg var ferdig som elev. Mye fordi jeg trivdes på stedet, med lærerne og i byen. Jeg ville være med og sørge for at elevene som kom etter, fikk en like god opplevelse som meg.
På sett og vis, tror jeg at jeg vokste like mye på å være miljøarbeider. Ansvarsoppgaver, lederroller og det å fungere som hobbypsykolog, gjør noe med en som menneske, og jeg vil nok påstå at jeg ikke på noen måte hadde vært den jeg er i dag, om jeg hadde reist hjem etter ni måneder på skolen, uten å komme tilbake igjen etter sommerferien.
——
Livet etter folkehøgskolen ville sett ut som før, om jeg ikke hadde blitt i Stavanger. Om jeg hadde reist hjem igjen, hadde jeg falt inn i gamle tralter, kjøpt meg hest og jobbet på rideskolen. Istedet valgte jeg å bli i Stavanger, holde mer enn formidabel kontakt med folkehøgskolen mens jeg studerte, og henge der så ofte jeg kunne. Skoleoppsetninger medførte meg som fast innventar, og jeg jobbet mer eller mindre sporadisk på kjøkkenet. Jeg innser at jeg nok er en av de som ikke har gitt slipp. Jeg tilbrakte sikkert fem år totalt på skolen (de to siste fordelt på i overkant av tre år), og jeg savner skolen et par ganger i uka.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har kontakt med alle de menneskene jeg har hengt med i min folkehøgskolekarriere, men endel av de snakker jeg faktisk med rent ofte. De er gode venner, som jeg savner, og som jeg skulle ønske at jeg hadde mye mer tid til, og langt større mulighet til å tilbringe tid med.
Det er snart ett år siden jeg var på femårstreff for mitt eget kull. En vellykket tilstelning, med mange av de jeg hadde gledet meg til å se igjen. Ikke alle såklart, men de viktigste.
Om en måned, er det tid for et nytt femårstreff – denne gangen for mitt første miljøarbeider-kull. Jeg gleder meg nesten mer enn jeg gjorde til mitt eget treff. Og jeg vet at det kommer til å bli velykket denne gangen og. Det kommer ikke an på hva som skjer, men på hvem som kommer…og jeg vet at de viktigste kommer.
Folkehøgskole er for min del; vennskap, lite søv og minner – og ikke minst fremtid. 
Comments
Leave a Reply