Sekserskolen
Posted on | september 7, 2009 | No Comments
Nina Owing savner de rufsete Hunter S. Thompson-typene i journalistikken og politikken. Vi har alle sammen blitt så straighte, sier hun til Magasinet, Dagbladets lørdagsmagasin. Politikerne har omgitt seg med rådgivere og tørr ikke svare feil. Du må ha sekser for å komme inn på Journalisthøyskolen.
Skoleskipet Gand renner over av søkere. De flinkeste kan velge hva de vil, de mindre skoleflinke presses inn på det vanskeligste valget – Studiespesialisering, og må kjempe seg gjennom tre år med noe de egentlig ikke vil, men må fordi dette er hva Staten legger opp til.
TIl legestudiet holder det ikke med sekser i snitt. Nerdene tar plassene, mens de motiverte og personlig egnede må til Polen for i det hele tatt å se en gløtt i døra inn til det hellige legeland.
Her på Solborg opplever jeg det år etter år. Vi jubler over gode søkere, flinke jenter med høye karaktersnitt og sier at «de må vi ta inn, det er jo «premieelever. Men så kommer skolehverdagen, og så opplever vi at utmerkelsesskalaen er helt annerledes enn karakterskalaen. Hos oss tvinger virkeligheten oss til å se at karaktervirkeligheten er en fiksjon. Det er personlige egenskaper og motivasjon som driver folk fram, ikke karakteregenskaper og skoleflinkhet. Vi har den luksusen at vi kan vurdere folk etter hvem de er og hva de vil, ikke etter tilpasningsevne til én bestemt måte å vurdere mennesker på.
Heldigvis har jeg den luksus som folkehøgskolelærer å sette til side karaktarene når jeg skal ta opp elever. I tillegg til at det er først til mølla-prinsippet som gjelder, så kikker jeg på orden og oppførsel, så sveiper jeg innom fraværet, og karakterene legger jeg til side. De betyr i praksis ingen ting likevel, så fremt ikke jeg blir møtt av en rekke med ettall. Av en eller annen grunn er det en sammenheng mellom ettall og ordens/oppførselskarakteren.
Men som rådgiver merker jeg den andre siden. Jeg har mange samtaler med håpefulle mennesker hvert år. Hos oss har de fått prøvd seg, sprengt grenser, funnet ut hva som er viktig for de og ikke. Men så skal de inn i karaktervirkeligheten igjen. Jeg kan gi råd til folk om det ene eller hint etter evner og egenskaper – men gang etter gang kommer karakterlistene fra Samordna Opptak i veien, og folk må se seg om etter omveier i utlandet eller alternativer som de ikke er like motiverte for. De karakterflinke vinner igjen. De havner føst i køen. Fortvilelsen blir desto større når du ser at de mindre egnede havner bak i køen igjen til fordel for de karakteregnede. Og vi kunne sagt: Slik går det når du ikke jobber hardt nok på skolen. Du kan ikke regne med noe annet når prioriterer feil som 16-åring. Men det er dårlig trøst til folk som gjør så godt de kan gjennom tolv års skolegang, og møtes av en vegg som på mange måter oppleves som kunstig og urettferdig.
Jeg blir bare enda mer glad for at vi har folkehøgskolen, og skjønner at hvis dette samfunnet skal bli til noe, noe annet enn straight og glatt, så må inntaksprosesser blir mer som prosessene i folkehøgskolen – der folk måles etter hvem de er og ikke etter hva de pugger.
Rødgrønne alternativer, borgelige konstellasjoner: Dere bør lytte til Nina Owing når dere skal tenke skolepolitikk i framtiden. Kunnskapsløft og sekserskole er ikke nødvendigvis den rette veien å gå – det er ihvertfall ikke den eneste ruten til gode løsninger. Kunnskap handler i like stor grad om å få lov til å være dyktig i det du er dyktig til, og ikke til stadighet se karakteregnede, men personlig mindre egnede mennesker stadig havne foran deg i køen om de rette plassene i livet.
Comments
Leave a Reply