Skoleskipet Gand renner over av søkere. De flinkeste kan velge hva de vil, de mindre skoleflinke presses inn på det vanskeligste valget – Studiespesialisering, og må kjempe seg gjennom tre år med noe de egentlig ikke vil, men må fordi dette er hva Staten legger opp til.

TIl legestudiet holder det ikke med sekser i snitt. Nerdene tar plassene, mens de motiverte og personlig egnede må til Polen for i det hele tatt å se en gløtt i døra inn til det hellige legeland.

Her på Solborg opplever jeg det år etter år. Vi jubler over gode søkere, flinke jenter med høye karaktersnitt og sier at «de må vi ta inn, det er jo «premieelever. Men så kommer skolehverdagen, og så opplever vi at utmerkelsesskalaen er helt annerledes enn karakterskalaen. Hos oss tvinger virkeligheten oss til å se at karaktervirkeligheten er en fiksjon. Det er personlige egenskaper og motivasjon som driver folk fram, ikke karakteregenskaper og skoleflinkhet. Vi har den luksusen at vi kan vurdere folk etter hvem de er og hva de vil, ikke etter tilpasningsevne til én bestemt måte å vurdere mennesker på.

Heldigvis har jeg den luksus som folkehøgskolelærer å sette til side karaktarene når jeg skal ta opp elever. I tillegg til at det er først til mølla-prinsippet som gjelder, så kikker jeg på orden og oppførsel, så sveiper jeg innom fraværet, og karakterene legger jeg til side. De betyr i praksis ingen ting likevel, så fremt ikke jeg blir møtt av en rekke med ettall. Av en eller annen grunn er det en sammenheng mellom ettall og ordens/oppførselskarakteren.

Men som rådgiver merker jeg den andre siden. Jeg har mange samtaler med håpefulle mennesker hvert år. Hos oss har de fått prøvd seg, sprengt grenser, funnet ut hva som er viktig for de og ikke. Men så skal de inn i karaktervirkeligheten igjen. Jeg kan gi råd til folk om det ene eller hint etter evner og egenskaper – men gang etter gang kommer karakterlistene fra Samordna Opptak i veien, og folk må se seg om etter omveier i utlandet eller alternativer som  de ikke er like motiverte for. De karakterflinke vinner igjen. De havner føst i køen. Fortvilelsen blir desto større når du ser at de mindre egnede havner bak i køen igjen til fordel for de karakteregnede. Og vi kunne sagt: Slik går det når du ikke jobber hardt nok på skolen. Du kan ikke regne med noe annet når prioriterer feil som 16-åring. Men det er dårlig trøst til folk som gjør så godt de kan gjennom tolv års skolegang, og møtes av en vegg som på mange måter oppleves som kunstig og urettferdig.

Jeg blir bare enda mer glad for at vi har folkehøgskolen, og skjønner at hvis dette samfunnet skal bli til noe, noe annet enn straight og glatt, så må inntaksprosesser blir mer som prosessene i folkehøgskolen – der folk måles etter hvem de er og ikke etter hva de pugger.

Rødgrønne alternativer, borgelige konstellasjoner: Dere bør lytte til Nina Owing når dere skal tenke skolepolitikk i framtiden. Kunnskapsløft og sekserskole er ikke nødvendigvis den rette veien å gå – det er ihvertfall ikke den eneste ruten til gode løsninger. Kunnskap handler i like stor grad om å få lov til å være dyktig i det du er dyktig til, og ikke til stadighet se karakteregnede, men personlig mindre egnede mennesker stadig havne foran deg i køen om de rette plassene i livet.

Det har blitt en slags prinsipp, dette å kalle det vi gjør før og etter fellesferien for “avspassering”. Når vi teller timer, og det har jeg gjort flere ganger, arbeider jeg akkurat like mange timer som en hvilken som helst annen arbeidstager, så egentlig er det ikke så nøye. Men jeg får litt dårlig samvittighet når folk kreker seg tilbake på jobb etter fire uker, og jeg kan se fram til enda to til tre uker på å samle meg før jeg begynner å jobbe igjen. Det er nettopp det det blir, en tilvenning til en annen hverdag, hvor jeg skal fylle et arbeidsår på 190 dager. Det ér hektisk, men jeg liker det sånn.

Hvor ble det av sommeren? I år vet jeg ikke. Femten land på femten dager i månedsskiftet juni/juli, en Trøndelags-tur i månedsskiftet juli/august. Resten har vært dårlig vær, ikke én skikkelig dag på stranda – sommeren har vært en forlenget høst og jeg på en måte føles det som om sommern aldri kom. Det er en følelse jeg ikke liker, det er nok høst og mørke her i Stavanger som det er. Sommern skal brukes til å lade batterier, men batterilading og vann er en dårlig kombinasjon. Så jeg starter opp i morra med en følelse av at jeg ikke har fått brukt tiden slik jeg vil. Så får heller dere som syns jeg klager unødig med mine tre måneder sommerfri ta det med en klype salt og se at jeg lever i en annen verden enn de aller fleste. Skjønt “ikke fått gjort noe2. Høstvær om sommeren gir tid til å lese, og boklesing har det blitt mye av. Jeg anbefaler spesielt “The Reluctant Fundamentalist” av Mohsin Hamid, og “The Road” av Cormac McCarthy; bøker som forandrer deg litt.

Men det starter altså i morra, det er attende året på samme sted. Jeg er bedre forberedt enn på flere år, mange planer ble lagt i mai/juni, nå handler det mest om å finskrive undervisningsplanene og sjekke opp de avtalene som er gjort. Og så handler det om å bestemme seg for å konsentrere seg om noen få ting, og ikke prøve å gjøre alt sammen. En god kollega av meg sa en gang: Det beste er det godes fiende. Det lærte jeg av, derfor setter jeg meg ned hvert år på denne tiden og tenker igjennom tre ting jeg skal bli god på. I høst har jeg denne trepunktslista:

• Jeg skal ikke si: Jeg tar det i morra. «I morra er et ullent og farlig begrep. Det betyr at jeg skal bli tydelig sånn at alle de som berører min hverdag på jobb skal få klare beskjeder om hva de kan forvente av meg – i forhold til frister, når jeg kan få gjort ting, hva jeg ikke skal gjøre. Den slags type ting. Tydelige forventinger og realistiske løfter er en grunnstein i en god arbeidshverdag, og en god måte å forholde seg til folk på. Det er jo tross alt folk vi forholder oss til på folkehøgskoler.
• Jeg skal konsentrere undervisningen om foto. Det er mange ting å ta tak i. All undervisning skal være god undervisning. Men fotoklassen er min primærgruppe, det er de jeg først og fremst må levere overfor. De skal føle at de har gjort rett ved å investere ett år på linja mi. Derfor kommer de først. Hva betyr det i praksis? Bedre oppgaver, bedre tilbakemeldinger til hver enkelt elev, en god progresjon i læringskurven, og og følelsen av at de er de viktigste menneskene i min arbeidshverdag.
• Jeg skal ikke sy puter under armene på folk. Når det er mange baller i lufta er det fristende å gjøre ting selv i stedet for å fordele oppgaver. I år skal jeg ikke dekke for andre. De må gjøre jobben sin selv. Jeg skal gjøre min. Og så skal vi snakke sammen. Det kan ligge en fare i å være snill gutt. Det kan fungere som et rusmiddel, å mestre mye er bekreftelse på egen verdi. Men på den annen side: Poenget med det jeg driver med er jo å lære folk å forstå at verdien ligger i selvet, ikke i prestasjonene.

Tre punkter å fokusere på dette arbeidsåret. Jeg tror det blir bra – jeg kan ikke tro noe annet. Selv om batteriene ikke lades så godt i vann, så er det en energiinnsprøyting å jobbe der jeg gjør. Ingen energi er bedre enn den energien som smittes fra menneske til menneske.

Jeg har lyst til å skrive en hyllest til Olav. Olav er den personen med lengst fartstid hos oss. Han har holdt ut skiftende vinder og stadige endringer på Solborg. På en måten er Olav vateren i solborgbygget. Det er ikke vateren som lager mest lyd, men det er det eneste verktøyet som sørger for at bygget står rett. Det er mere smell i en hammer og en sag,

Olav har holdt ut stadige skiftninger av folk. Kollegger som har kommet inn og prøvd å endre alt før de har forsvunnet ut igjen like vindfullt som de kom inn, elever som har vært opptatt av alt annet enn tolvtoneskalaer og gladjazzens forunderlige verden. Olav har opplevd endringen fra den tiden et fag var et fag, til i dag hvor folkehøgskolelæreren ikke her helt sikker på om han er lærer, turarrangør eller underholdningsartist. Det er godt gjort å holde ut i førti år med kraftig vind fra alle kanter. Og hele tiden har han møtt det med et sindig «Vi får nå sjå».

I årboka skrev elevene i hilsenen til Olav følgende:

«Vår kjære Olav er eit ungt vesen, og tross tittel som senior er han utruleg ungdommelig til sinns, og meget positiv for nye ting. Han set større pris på Hakkebakkeskogen enn alle dei 45000 barnehagebarna som var og så forsteillingen.»

En fantastisk hyllest til Solborgs mest erfarne fra noen elever som berører noe viktig. Folkehøgskolen er et ungt skoleslag, ikke i alder men i profil.Vi har et enormt fokus på opplevelser, på underholdning og på det å sprenge grenser, ting som krever energi, friskhet, evne til fornyelse.

Poden er oppe i eksamen i naturfag i disse dager. Han har fått temaet energi. Definisjonen på hva energi er, er ganske interessant. Energi bygger på to momenter, høyde og bevegelse. Jo høyere en gjenstand er, dess større kraft. Jo mer bevegelse, jo sterkere energi.

Olav har høyden. Med god utsikt fra sitt høye punkt og lange fartstid vet han hva folkehøgskole handler om. Han har bevegelsen også. Med sitt «unge vesen» og positive holdning til nye ting er han stadig i bevegelse. Olav har energi, og energi har med helt andre ting enn alder å gjøre. Derfor har elevene på en måte rett om Olav. Men jeg vet ikke om det er fordi han er «ung til sinns» mer enn at han er seg selv til sinns. Å være seg selv til sinns er noe annet og mye større.  Det går ut over det å sprenge grenser. Det handler i stedet om å treffe mennesker. Olav treffer mennesker, og han har truffet siden 1971.

Noen ganger kan det være greit å minne seg selv og andre på selv i vårt unge og dynamiske skoleslag at alder er ingen hindring.

For å starte det hele med å virke litt ovenpå og ekkel, så har jeg på ett eller annet vis fått 509 venner på Facebook. Jeg liker å fortelle at jeg kunne ha drukket kaffe med dem alle samme…ikke samtidig såklart, men et par av gangen, uten tvil.

Litt matte:
230 av disse vennene, er direkte resultat av folkehøgskolen. I tillegg har jeg 33 venner, som jeg aldri ville møtt, om jeg ikke hadde gått på folkehøgskole, og fått de vennene jeg fikk da jeg gikk der. Videre har jeg 57 venner, som jeg fikk da jeg oppdaget at jeg kunne gjøre hva jeg ville…som en direkte følge av folkehøgskole-året. Tilsammen utgjør dette 320 venner…det vil si at det er 198 mennesker igjen. Før jeg besøkte folkehøgskolen der min tremenning gikk, i november 2001, hadde jeg i underkant av 200 venner…det inkluderer klassekamerater fra barneskolen og opp til videregående (ikke alle går under “venn”, mange av disse er mer bekjente…), samt jentene i stallen. Min omgangskrets…og per i dag, tror jeg ikke det er mer enn fem-seks av stalljentene og skolekompisene som ikke er på Facebook (skremmende nok).

Prosentmessig vil det si at omtrent 62% av vennene jeg har på facebook, er direkte resultat av folkehøgskolen. Eller av den ene helgen i november 2001, om du vil.

———

Folkehøgskolen forandret livet mitt så drastisk, at det er verdt å fortelle om. Noen ganger tenker jeg på det, og kan ikke fatte at det mennesket som flyttet inn på internatet i september 2002, er meg.

Før folkehøgskolen; lite å snakke om. Jeg var i stallen, og på skolen. Pliktoppfyllende. Veldig. Sosialt liv…lik null! Noen gode venner…såklart, det har man alle, men utover det, så var jeg bare i stallen. Lite mål og mening, og ingen egentlig formening om hva jeg ville at fremtiden skulle bringe.

…helt til den helgen i november. Jeg fikk fri fra jobb for å besøke tremenningen i Stavanger. Jeg tror det var meningen jeg skulle dra dit, for egentlig var jeg aldri veldig impulsiv av meg. Men denne gangen, føltes det riktig..og ikke minst viktig!
Helgen varte fra fredag til tirsdag. Jeg ville aldri reise derfra. Elever, lærere og hele atmosfæren, var så imøtekommende, at jeg ville være der for all fremtid. Aller helst fra da av. Men jeg fro hjem, søkte på folkehøgskole, og gjorde meg ferdig med den jobben jeg hadde der. Sluttet med hest, og gledet meg.

September kom etterlengtet, og jeg har ALDRI følt meg så alene, forlatt og liten noengang, som jeg gjorde…de første 20 minuttene på skolen. Etter det, skulle det vise seg at en tilværelse der jeg fikk muligheten til å begynne på nytt, skulle gjøre underverker for meg.
Jeg var ikke lenger kjip. Jeg var en av gjengen. En ny følelse, og en følelse jeg fant meg godt til rette med. Det var merkelig å kjenne på, og ikke minst fantastisk å sovne om natten, og våkne klar for en ny dag, uten å egentlig ha sovet mer enn tre-fire timer.

Skal ikke påstå at året var intrigefritt. Med 150 elever under samme tak, som ser hverandre 18-20 timer i døgnet, blir det aldri helt avslappet og bare koseli, men fantastisk er det, å kjenne hvor mye man lever, hvor mye man kan klare, og hvor lite man trenger å sove for å fungere, bare man har gode venner rundt seg.

I løpet av året, ble jeg “presset” (my av meg selv, men og av folk rundt meg) til å gjøre endel ting jeg aldri hadde trodd at jeg kunne klare. Jeg sto på en scene, iført sixpence-lue og ukulele, og sang “so ro lillemann” foran 300 barnehageunger. Jeg gikk “moteshow” sammen med klassen min, i egensydde kreasjoner, som jeg faktisk brukte resten av året også. Jeg var med og sang og satte opp Les Miserablés sammen med musikklassen. Jeg gjorde rett og slett ting, jeg aldri hadde turt å drømme om før. Fantastisk følelse, som absolutt anbefales!

Jeg ble på folkehøgskolen i til sammen tre år. Jeg var miljøarbeider i to år etter at jeg var ferdig som elev. Mye fordi jeg trivdes på stedet, med lærerne og i byen. Jeg ville være med og sørge for at elevene som kom etter, fikk en like god opplevelse som meg.
På sett og vis, tror jeg at jeg vokste like mye på å være miljøarbeider. Ansvarsoppgaver, lederroller og det å fungere som hobbypsykolog, gjør noe med en som menneske, og jeg vil nok påstå at jeg ikke på noen måte hadde vært den jeg er i dag, om jeg hadde reist hjem etter ni måneder på skolen, uten å komme tilbake igjen etter sommerferien.

——

Livet etter folkehøgskolen ville sett ut som før, om jeg ikke hadde blitt i Stavanger. Om jeg hadde reist hjem igjen, hadde jeg falt inn i gamle tralter, kjøpt meg hest og jobbet på rideskolen. Istedet valgte jeg å bli i Stavanger, holde mer enn formidabel kontakt med folkehøgskolen mens jeg studerte, og henge der så ofte jeg kunne. Skoleoppsetninger medførte meg som fast innventar, og jeg jobbet mer eller mindre sporadisk på kjøkkenet. Jeg innser at jeg nok er en av de som ikke har gitt slipp. Jeg tilbrakte sikkert fem år totalt på skolen (de to siste fordelt på i overkant av tre år), og jeg savner skolen et par ganger i uka.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har kontakt med alle de menneskene jeg har hengt med i min folkehøgskolekarriere, men endel av de snakker jeg faktisk med rent ofte. De er gode venner, som jeg savner, og som jeg skulle ønske at jeg hadde mye mer tid til, og langt større mulighet til å tilbringe tid med.

Det er snart ett år siden jeg var på femårstreff for mitt eget kull. En vellykket tilstelning, med mange av de jeg hadde gledet meg til å se igjen. Ikke alle såklart, men de viktigste.
Om en måned, er det tid for et nytt femårstreff – denne gangen for mitt første miljøarbeider-kull. Jeg gleder meg nesten mer enn jeg gjorde til mitt eget treff. Og jeg vet at det kommer til å bli velykket denne gangen og. Det kommer ikke an på hva som skjer, men på hvem som kommer…og jeg vet at de viktigste kommer.

Folkehøgskole er for min del; vennskap, lite søv og minner – og ikke minst fremtid.

Vi er nettopp ferdig med 52-timersukene våre, og helgevaktene og turene. Så da må det jo passe godt med et landsmøte fire dager borte fra hjemmet. Eller hva?

NKF (Norges Kristelige Folkehøgskolelag) arrangerer landsmøtet sitt for hvem vet hvilken gang. Også denne gangen skjer det like etter skoleslutt. Dette gjenspeiler seg også i deltagerprofilen. Rektoree er der, de aller fleste. De skal jo uansett ikke ha ferie før om en måneds tid. Inspektørene er der, ihvertfall noen av de. Og IKV (Internat, kjøkken, vaktmester) deltar med glede.

Men grunnstammen i folkehøgskolen, lærerne, glimrer med sitt fravær. Fordi det forventes at vi skal ta det av fritiden vår. Og rett etter et hektisk år er det et fåtall som rett og slett har samvittighet til å bruke av fritiden sin til å pleie noe de gjerne ville pleid, men som de rett og slett ikke har kapasitet til å prioritere.

Det er nesten en tragedie. Med all respekt for administrasjon, ledelse og annet personale: Den viktigste folkehøgskoledebatten foregår blant de som er fraværende på landsmøtet. De som reflekterer over pedagogikk, målsetning, hensikt, visjoner osv. er så få at stemmen deres nesten ikke høres når vår viktigste organisasjon møtes til inspirasjon og debatt. Inspirasjon får de nok så de monner, de som er til stede på landsmøtet. Debatten foregår vel helst i det stille, mens man får med seg bibeltimer og spennende konserter. Men det kan man strengt tatt få med seg andre steder også – sommer og hver eneste sommer.

Så lenge lærerne blir vekke, og det må man forvente når man legger landsmøtet til en tid som dette og gjør det til en privat sak for den enkelte lærer, mangler NKF’s landsmøte noe vesentlig. Derfor bør man flytte det til en tid på året som passer for denne delen av arbeidsgruppen. Og da er august en bedre tid. Og aller best var det om man av og til kunne legge det til våre planlegginsdager. Da hadde kanskje deltagerantallet vært noe helt annet?

Du kom hit kanskje fordi du nettopp har lest en artikkel i Norsk Folkehøgskolelag sitt medlemsblad “Folkehøgskolen” jeg har skrevet om blogging? Eller kanskje du googlet? Du er kanskje ny for bloggverdenen, eller bloggosfæren som heter på “fagspråket”. Eller du er erfaren blogger og liker tanken på et folkehøgskolebloggprosjekt. Uansett hvorfor du er her har jeg lyst til å invitere deg med på et bloggprosjekt.

Det fins en offisell versjon – i folkehøgskolesammenheng til og med to (eller 70 hvis hver folkehøgskole sin versjon skal telle med). Og det fins tusen andre versjoner. Alle som har et arbeidsforhold eller elevforhold til folkehøgskolen har sin versjon. Dette er ikke min personlige blogg. Dette er et prosjekt vi håper skal utvikle seg etterhvert som folk blir med og tilfører stoff, engasjerer seg og bidrar i den gode bloggsamtalen.

Utfordringen er tredelt:

Liker du å skrive? Å engasjere deg, skrive og komme med meninger uten å måtte skule til andre enn din egen overbevisning? Jeg har utfordret og kommer til å utfordre folk til å skrive jevnlig her. Kanskje er du en av de som har lyst til å være med som skribent? Det krever ikke mer enn at du har lyst til å fortelle om noe bra, dumt, tankevekkende som berører deg som folkehøgskolemenneske. Fortell oss noe positivt du har vært med på som du vil dele med oss andre. Skriv en kritikk mot noe dumt Folkehøgskolerådet eller Tor eller Knut har funnet på.

Du må ikke skrive hver dag, heller ikke hver uke. Du kan bare skrive når du har noe å skrive om. Er vi mange nok som skriver, vil det raskt bli masse liv og røre her – liv og røre som er nyttig og spennende for oss som er folkehøgskolemennesker, men også viktig for de som skal ivareta den offisielle versjonen av hva norsk folkehøgskole er. Jeg ønsker også disse velkommen til denne bloggen. Odd Arild: Jeg ser gjerne innlegg fra deg her! Og kanskje utdanningsministeren har lyst til å hive inn noen ord når han først kjører bloggerunden sin?

Liker du å kommentere? En blogg er halvdød hvis den ikke engasjerer. Engasjement viser seg ved at folk kommenterer. En kommentar kan være kort og konsis, lang og utdypende, utfordrende, konstruktiv, fire linjer lang eller en kort setning. Legg til Folkehøgskoleprat til din faste liste med bokmerker. Enda bedre: Bruk RSS-muligheten som blogger har. Da får du automatisk melding i e-postkassen din eller RSS-leseren din hver gang noen skriver eller kommenterer saker her i den store folkehøgskolepraten.

Trives du best ved bare å lese? Ikke alle liker å vise seg fram. Å lese og lære av hverandre har også stor verdi. Det kan tenkes at det du leser her kan bety noe for deg der du befinner deg. Som lærer, som elev eller som generelt interessert.

En viktig opplysning til slutt: Det er ingen offisiell forbindelse mellom folkehøgskoleorganisasjonene og Folkehøgskoleprat. Dette er et enkelt initiativ fra én folkehøgskolelærer til dere andre. Men verdien av bloggen er at den kan være en konstruktiv stemme i folkehøgskolelandskapet – og hvor ordet er fritt uten at noe må være politisk korrekt eller ikke.

Herved er du invitert. Bli med og utvikle en folkehøgskoleprat som kan vokse seg stor og vare lenge. Vil du skrive tar du bare kontakt med meg, eller registrerer deg som bruker. Vil du kommentere, er det fritt fram. Det er det som er så flott med blogger.

Utdanningsministeren har forøvrig en svært så god blogg både fordi den har et innhold, og fordi han har forstått hva en blogg er – et sammensurium av personlige strøtanker om alt og ingen ting, og en fin rapport fra hans liv som statsråd.

2008 var det året bloggfenomenet gikk mainstream i Norge. I mange år var bloggene forbeholdt nerdene, og vi andre syns dette var et nokså geekete fenomen. Men nå blogger altså alle: Folkehøgskoleelever, datanerder, husmødre, motedesignere, fotografer, direktører. Men det er ganske stille fra oss i folkehøgskolen. Visstnok bruker en del skoler blogger som verktøy for å skrive hjem om turer de har vært på. Men det er ganske stille fra oss lærere og andre som har sin hverdag i folkehøgskolelandskapet.

Hva er en blogg?
Som så mange andre ting på nettet må du se bak forkortelsene for å forstå hva som ligger i navnet. «Blogg» er en forkortelse av begrepet weblogg, altså en loggbok som har funnet seg et hjem på den store verdensveven. I motsetning til vanlige loggbøker, kommer det ferskeste oppslaget først, og du blar deg tilbake kronologisk gjennom eldre innlegg.

Poenget med en blog er i tillegg kommentarsystemet. En god bloggartikkel skal kommenteres.    Antall besøk på siden din og mengden med kommentarer avgjør om bloggen din er en god blogg.

Et tredje og viktig punkt er den såkalte bloggrollen, eller lenkerullen. På enhver god blogg vil bloggeren lage en liste over andre bloggere som denne bloggeren finner interessant. Det å lese en blogg, følge diskusjonene og lese bloggerens lenkeruller kan være en eyeopener til ny informasjon og spennende tanker. For meg som lærer er det en bøtte av ressurser til det jeg driver med til daglig.

Det enkle er ikke alltid det beste
Du trenger ikke være nerd for å sette i gang en blogg. Vil du treffe elevene dine, registrerer du deg på www.blogg.no. Der finner du også de første norske proffbloggerne, 18 år gamle jenter som har klart å bryte seg rydning inn på kjendissidene

Vil du profilere deg på de overfladiske diskusjonene, men samtidig syns at det å ha potensielt mange lesere, registrerer du deg på  www.vgb.no, som er VG sin egen bloggløsning. Mulighetene er der jo for at noe du en dag skriver havner på forsiden av VG-nett, eller som kronikk på side 3 i VG.

Det fine med disse løsningene er at du skaffer deg lesere automatisk, og du slipper å tenke på noe annet enn å fylle bloggen din med innhold.
Ulempen er at du må forholde deg til et helt system som er lite fleksibelt. Dessuten har du ingen kontroll over innholdet ditt (som om du hadde det fra før…).

En litt mer avansert måte å blogge på, er å registrere seg hos en av de tre store internasjonale bloggportalene: Blogger er Google sin løsning, mens WordPress er såkalt Open Source, dvs. laget av frivillige for frivillige uten annen tanke enn at det er en fin ting å dele, og er på den måten et demokratisk prosjekt, i motsetning til de store norske løsningene hos VG og Dagbladet, der hensikten er å skaffe lesere til nettavisene.
Blogger.com og WordPress.org har en annen fordel som de norske løsningene ikke har foreløpig: Etterhvert som bloggen din utvikler seg og finner en form, vil du også ha behov for å finpusse på bloggen din. Plutselig har du eget domene, og da vil du styre detaljene på bloggen din mest mulig. Å flytte en blogg til eget domene er mye enklere når du først har valgt en fleksibel løsning som de ovennevnte. Dette gjelder spesielt når du har lyst til å gi siden et personlig preg utseendemessig – og adressemessig. Da har du kommet dit at du leier deg sørverplass, skaffer deg eget domenenavn, og betaler de 300 kronene i året det koster å ha sin egen plass på den store verdensveven.

Hvorfor blogge?
Mange har et behov for å uttrykke seg. Gjennom Web 2.0-teknologien har det blitt mulig for hvermansen og fruen å være sine egne redaktører og publiseringsbedrifter.

Det er mange måter å blogge på. De store engelskspråklige bloggene er gjerne såkalte gruppeblogger, der flere bloggere går sammen og skriver om et felles tema. Ofte er det teknoblogger, men blant annet i USA fins det et stort nettverk av såkalte edublogs. En av representantene for edubloggbevegelsen  er skoleadministratoren Scott J. Elias, blog.jelias.net som har vært en døråpner for meg inn i den amerikanske edublogg-bevegelsen. Også i Norge er det en gryende edublogg-bevegelse med skribenter som Leif Harboe, norsklærer og pådriver for det digitale klasserommet i Norge.

Men de fleste bloggere skriver for seg selv, innenfor det som holder på å utvikle seg til å bli forskjellige sjangre. Selv skriver jeg om Afrika, fotografering og teknologi. Såkalte moteblogger er populære, det samme med interiørdesign, fotografering og reiser. Andre kan skrive om sykdommer som ME, mens et fåtall påtar seg rollen som samfunnskritikere.

Bloggere finner sammen. De som er opptatt av de samme temaene leser hverandre og kommenterer hverandre. På den måten bygges et nettverk, og noen av disse er ganske synlige etterhvert. For oss som liker å arbeide md foto, er veien kort fra våre egne fotoblogger til et større nettverk av norske fotobloggere til internsjonale portaler som Cool Photoblogs.

Hvordan skaffer du deg lesere da?
Du profilerer deg. På VG og hos Blogg.no skjer dette mer eller mindre automatisk.
Er du av den selvstendige typen og vil gjøre mer selv. pinger du artiklene dine, dvs. registrerer den hos en bloggportal. I Norge fins det flere slike: Bloggrevyen er én, Bloggurat er på framvekst, mens Glugg er en liten aktør som siler ut de useriøse aktørene fra de seriøse.

Du leser andre blogger og legger igjen kommentarer. Blogger lever av andre blogger. Er du villig til å bruke tid på andre, vil andre bruke tid på deg. En fornuftig kommentar omkring temaet «Snåsamannen» hos blogger Y vil alltid medføre at blogger Y besøker din blog. Liker han det hun leser, kommer Y tilbake, og blir din faste leser. Andre lesere av Y vil følge etter Y og stikke en tur innom bloggen din. Og dermed er du i gang.

Lag lenkeruller: folk setter pris på å bli inkludert. Å lage en lenkerull er en måte å fortelle andre at de har blitt sett. Du genererer trafikk til andre blogger. Da vil andre bloggere gjøre det samme for deg, og generere trafikk til din side.

Skrev jevnt og interessant. Det nytter ikke å ha egen blogg hvis du bare skriver der en gang i måneden. Innholdet bør også være relevant for andre enn din svigermor.

Blogging og folkehøgskolen
Men hva har blogging med folkehøgskolen å gjøre? Sitter vi ikke nok foran skjermen, og er ikke digitalt samvær et substitutt for ordentlig menneskelig kontakt?  Trenger ikke ungdommen frisk luft?

Blogging er en måte å uttrykke seg på. Skjer det på rett måte, kan det være svært meningsfullt.

På linja mi på Solborg Folkeøgskole har vi brukt blogging i flere år. På siden  www.galeogglobale.no har vi skrevet fra turene våre, lagt ut bilder og
Det vi har merket, er at elevene har begynt å blogge selv. Mens vi for to og fem år siden hadde enkeltelever som blogget, er det nå heller regelen enn unntaket at elevene har blogger.  Og du verden for en anledning det er for meg som (kul) lærer å ha kontakt med elevene mine på på en litt grundigere måte enn det Facebook tillater, overfladisk og hastig som Facebook er. Men vi bruker også Gale og globale til å skape debatt. Hver uke skal elevene skrive en blogpost om noe som berører det vi arbeider med på linja. Resten av flokken skal så inn og kommentere det som har blitt skrevet. Med 30 kommentarer på et innlegg om klimaavgifter og fly, har vi både fått i gang tankesmia til elevene og

Internasjonalt utvalg (www.folkehogskole.no/iu) har gjennom prosjektet «Pedagogikk for de rike» benyttet seg av bloggteknologien for å publisere tanker og innhold til prosjektet. Responsen på prosjektet var svært god, på selve bloggingen ganske laber de første to årene. Men i disse dager bygger vi opp sidene på nytt, og håper at  www.pedagogikkforderike.no skal være et bloggnettverk for folk som er opptatt av demokratibygging, ytringsfrihet og globale spørsmål i folkehøgskolen.

Blogger kan også fungere som gruppeblogger som et alternativ til de offisielle kanaler. Det fins alltid en offisiell versjon. Men det er også behov for en debatt uhildet og usensurert av de som sitter inne med de riktige meningene. Hva kan ikke en uavhengig blogg bety i vårt folkehøgskolelandskap, hvor de som ikke er valgt og ikke hodeplukkket kan være med og si hva de mener om gode og dårlige ting i vårt eget landskap.

Kort sagt: Blogging i folkehøgskolen kan være og bær være en ressurs som samler oss, som bevisstgjør oss, og som driver oss videre i forsøket på å gjøre oss til et stadig bedre og mer samfunnsrelevant skoleslag.

Noen råd på slutten?
Husk at det tar litt tid å skaffe deg en leserkrets. Besøksstatistikken og kommentarfeltet kan være et deprimerende sted å bevege seg de første ukene og månedene. Men som alle standhaftige oppdager etterhvert, så vil du etterhvert

Advarsel: Dette er vanedannende. Det er godt og positivt å mene noe. Blogging handler om ytringsfrihet og meningsnødvendighet. Men det handler også om å bli sett. De dagene du får 40 kommentarer på en tekst du har skrevet er gode dager. Det gir også et kick de gangene besøkstallene dine kryper opp over 100 og 150 unike treff. Det betyr nemlig at du blir lagt merke til – i hvertfall av noen. Og er du inne på den galeien, så er du hekta. Og i folkehøgskolen skal vi jo oss passe oss for nettopp det, skal vi ikke…

Har du lyst til å skrive?
Jeg håper du slenger deg med, enten som enkeltperson eller som lærer med dine elever. Da må du huske å legge meg til lenkerullen din.

Men i disse dager kjører vi i gang med en uavhengig folkehøgskoleblogg for alle som har lyst til å engasjere seg i en debatt om folkehøgskolen, som ønsker å dele fra sin egen hverdag, og som ønsker å bygge nettverk på tvers av folkehøgskolegrenene, medlemsskap og ikke-medlemsskap, elev eller lærer, administrasjon eller IKV. Ta en titt på  http://www.folkeh” www.folkehøgskoleprat.net, så finner du denne artikkelen der – forhåpentligvis med mange kommentarer fra engasjerte folkehøgskolefolk og kommende bloggere.

Eller hva med å hive seg på i utviklingen av en Pedagogikk for de rike. Dette har vært et faneprosjekt for folkehøgskolen de siste årene, men nå er det på tide å utvikle den videre.

Bloggroll

Linjer med egne blogger
http://www.galeogglobale.no” www.galeogglobale.no

Meningsfulle blogger
www.bardvegar.no
www.pedagogikkforderike.no
www.viamag.net/hildring

Fotoblogger
www.whitezulu.com

Hvordan hadde folkehøgskolen sett ut hvis en tegnet den ut som et kart? Jeg vet ikke hvorfor denne tanken slo meg, men jeg fant fort ut at det måtte bli en øynasjon, et lappeteppe av mindre og større øyer spredd ut over et ganske stort landskap.

Noen av øyene har få innbyggere, andre bor tettere. På noen av øyene er befolkningen nokså ensartet, andre steder er det en mer sammensatt gjeng med folk med forskjellig bakgrunn, alder og historie.

Øyene er sammenbundet av ferger som går en sjelden gang og med rektor som eneste passasjer. Resten av befolkningen lever på øyene våre uten større vilje eller ønske om å utforske de andre øyene.

Samtidig stiger havet, og i god klimatiderånd trues noen av øyene. Andre øyboere elver i en form for selvtilfredshet, og har ikke så mye annet for øye enn å sikre at beboerne har det bra og at de har en jobb å gå til hver dag.

Ganske langt sør i arkipelet, i et område med ganske tette forbindelser og med kort avstand mellom øyene ligger også selve hovedøya der der de sentrale myndighetene holder til og arbeider for å legge til rette for gode rammer for øynasjonen. Pussig nok er hovedstaden delt i to administrasjoner som har delt øyene seg i mellom – ikke geografisk, men etter andre kriterier, selv om begge arbeider med samme sak. Heldigvis er de to på bølgelengde, og samles til jevnlige drøftingsmøter.

Sentraladministrasjonen(e) prøver så godt de kan å iverta kontakten med de enkelte øyene, men det blir gjerne med gode forsøk. Øyfolket lever sine enkle liv og har nok med å    klare seg selv i en mer eller mindre travel hverdag.

Likevel; det er en godhjertet nasjon med mennesker som vil vel, men stort sett så lever sine enkle liv på hver sin holme – opptatt av de samme tankene og ideene, men ingen andre å dele tankene sine med.

No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main;

skrev den britiske dikteren John Donne i 1624. Han ville visstnok beskrive øynasjonen Storbrittania i forhold til det store kontinentet, et lite spart til en nasjon som

—-

Vi lever i Obama-tider. Presidentskiftet er nettopp gjennomført, og allerede første uken er Guantanamo-basen vedtatt stengt, grep tatt i klimapolitikken, og vedtak om reduksjon av antall amerikanske soldater i Irak.

Obama  vant valget på en bølge av entusiasme fra nye velgergrupper, klarte å fange opp ungdommen og minoritetsgrupper, nettfolket og de som var lei av åtte år med Bush.

Forventningens sus om nye tider og budskapet om at forandring er mulig brøt barrierer.

Men hva har Obama med folkehøgskolen å gjøre?

Jeg tror det kan summeres opp i to ord: Visjoner og metoder.

Visjoner er til for å vise hvilken retning vi skal gå og hvilke mål vi skal ha. Visjoner må også komme et sted fra.

De sier at forandringer kommer nedenfra. Men for at slike forandringer skal komme, må det legges tilrette for det. Man må få lyst til å tenke ut over sin egen hverdag, utfordring til å tenke større om det man driver med til daglig.

Vi kan samles og se at vi eksisterer! 30 kristne folkehøgskoler, 200 kristne folkehøgskolelærere. Hvem har sagt at vi må ha våre planleggingsdager hver for oss? Har ikke rektor styringsrett over vår tid og kan legge til rette for i hvertfall hvert tredje år for at vi alle sammen må møtes fire dager i mai? Vi kan lage et sted der  tusen blomster blomstrer – for kanskje å bruke en litt betent billedbruk. Det kan komme store visjoner og mye god hverdagsvirksomhet ut av slike møter.

Metode: Vi kan leve i den daglige utfordringen og hente inspirasjon og gode tanker for hverandre. Vi har prøvd å gjøre det gjennom Internasjonalt utvalg. Mange spennende ting har kommet ut fra det. Hvorfor ikke bruke den samme metoden som Obama og hans mennesker – de samme metodene som våre metoder suger til seg? Sosiale nettverk, blogger, digital kommunikasjon. Det er sånn verden er i dag, og det er sånn bånd styrkes.

Det er ikke sikkert den lille øynasjonen vår har så lyst på forandring. Men verden rundt oss forandrer seg, og vi må henge med. Derfor ser jeg for meg at båndene mellom øyene våre styrkes, at sambandet blir bedre, at vi treffes oftere, at vi i større grad drar lasset sammen.

Barak Obamas utfordring var: Yes we can! Jeg tror folkehøgskolen kan svare med et tydelig «Ja, vi vil!» Så dere som styrer skuta: Tving oss på banen! Legg til rette for at vi møtes. Og dere som pusler på ver sin øy: Søk dere ut og kom sammen.

No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main;

Illustrasjon: Et mulig kart over en øynasjon med billedtekst: Er det slik folkehøgskolelandskapet ser ut?